News

Slik brukes spillefilmer som propaganda – Kultur

Hvor mange filmer har du sett som kan puttes i sjangeren romantisk-patriotisk komedie? Kanskje ikke så mange, males sjangeren finnes definitivt.

Ta for eksempel russiske «Krymsky most. Sdelano s lyubovyu!» (oversatt: «Krim-broen – laget med kjærlighet!»).

Filmen hadde premiere i 2018, samme år som Krim-broen ble ferdigbygd. Den binder Russland sammen med Krim-halvøya, som de tok med makt fra Ukraina hearth år tidligere. Broen er derfor symbolsk svært viktig for det russiske regimet.

Filmen byr på kjærlighetsintriger og farseaktige forviklinger, med byggingen av Krim-broen som ramme for handlingen. Den kryr av unge, pene russere som er lojale til myndighetene. De må samtidig forholde seg til en og annen håpløs amerikaner eller armener.

Mot slutten av filmen åpnes broen til jubel og hornmusikk. Russland blir endelig tilknyttet Krim-halvøya. Samtidig finner alle rollekarakterene kjærligheten.

En lykkelig slutt, med en temmelig tydelig metafor. Og en ekstrem kontrast til dagens situasjon i Ukraina.

Scene fra filmen Krimsky Most

KRIMKOMEDIE: En lykkelig scene fra «Krim-broen – laget med kjærlighet!» når Krim og Russland endelig blir forent.

Foto: 8 Rows Film Studio

Visjonen

Selv om filmen er laget i våre dager, har den blitt sammenlignet med propagandafilmene som ble laget beneath det kommunistiske Sovjet-diktaturet.

Den ble finansiert av den russiske staten. Og lite tyder på at valget av Krim-broen som ramme for handlingen var direkte tilfeldig.

På premieren sa pressesjefen i det russiske utenriksdepartementet, Marija Zakharova, dette:

– For meg er ikke dette naked en movie. Dette er et steg videre på veien mot å realisere vår visjon, som ingen trodde på i Vesten.

Den brutale annekteringen av Krim-halvøya er også ramme for actionfilmen «Krym» fra 2017. Også her er en kjærlighetshistorie bakteppe for handlingen.

Filmplakat for filmen "Krym" fra 2017

I KRIM OG KJÆRLIGHET: Annekteringen av ukrainsk landejord ble i filmen «Krym» fortalt med en kjærlighetsfortelling som bakteppe.

«Dette er en sort beslutning som fattes naked én gang i hvert århundre», sier den dramatiske fortellerstemmen på traileren. «Beslutningen» som det refereres til, er å sluke Krim-halvøya.

Det russiske regimet var tungt involvert på flere måter da filmen ble laget. Produksjonen fikk pengestøtte fra forsvarsdepartementet. Samtidig var det forsvarsministeren selv, Sergej Sjojgu, som hadde ideen til historien.

Disse to eksemplene føyer seg inn i et mønster.

– Filmer har de siste 10–20 årene blitt en viktig måte å sikre makta på for de styrende ved å skape fiender og vise at staten er viktig, sier russiske Anastasia Kriachko Røren, doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Oslo, som blant annet har studert symbolsk nasjonsbygging og det post-sovjetiske Russland.

Anastasia Kriachko Røren

FORSKER: Anastasia Kriachko Røren har jobbet i statlig russisk TV, males er nå doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Oslo.

Foto: Oddvin Aune / NRK

Styringsverktøy

President Vladimir Putin har bygd opp en velsmurt propagandamaskin i Russland. Den bedriver ikke naked streng informasjonskontroll og sensur av medier. Eller spredning av feilinformasjon og løgn rundt krigen i Ukraina, også i klasserommene.

Regimet sørger også for at det lages påkostede spillefilmer som skal bidra til å bygge patriotisme overfor Russland og president Putin. De siste årene har myndighetene tilrettelagt for at det har blitt laget en lang rekke spillefilmer som fremmer deres syn på verden og Russlands historiske storhet.

Særlig har det vært fokus på å lage krigs- og sportsfilmer, som skildrer milepæler i den russiske og sovjetiske historien – hvor virkeligheten i mange tilfeller har blitt sterkt fordreid.

Den amerikanske historieprofessoren Stephen M. Norris slår quick at slike spillefilmer har spilt en nøkkelrolle som internt maktmiddel i Russland de siste årene.

Han trekker særlig fram ett viktig vendepunkt: «Kulturmeldingen» som daværende kulturminister Vladimir Medinskij la fram i 2014.

Her heter det at kulturpolitikkens fremste mål skal være å gi nye generasjoner moralske og etiske verdier som skal utgjøre basen for den nasjonale identiteten. Kultur skal være behjelpelig med å oppnå myndighetenes ønske om et sterkt, forent Russland.

Norris hevder at Medinskijs retningslinjer for filmer var en ren bestilling av patriotisme. Og en plan om å fortelle historier uten noen elementer som sverter Russland.

Vladimir Medinskij

ARKITEKTENE: Russlands tidligere kulturminister Vladimir Medinskij sammen med president Vladimir Putin.

Foto: SPUTNIK / Reuters

Det ble også etablert retningslinjer for hjemlige filmregissører, som skulle bidra til å bygge patriotisme, eller regimestøtte. De som protesterte med at staten ikke hadde kommet med slike pålegg siden Sovjet-tiden, talte for døve ører.

Anastasia Kriachko Røren forteller at ingen vet helt sikkert hvem som bestemmer hvilke filmer som skal finansieres fordi det meste bestemmes bak lukkede dører.

– Slik jeg forstår det, er det ingen direkte ordrer fra kulturdepartementet. Det er heller sånn at temaene velges av regissører og produsenter, som er lojale til staten for å få penger til å lage filmer. Da er det noen kriterier søknaden bedømmes etter. Blant annet at filmen tar opp temaer som er viktige for Russland nå, sier hun, og legger til:

– Filmskapere som er Anti-Putin kan søke finansiering utenfor departementet. Men det er farlig å åpent vise anti-autoritære- eller anti-krigssympatier. Etter å tidligere ha vært kritiske til myndighetene, har flere filmskapere måttet forlate landet, særlig etter at krigen startet.

Å tulle med Stalin

Den statlige pengestøtten til filminnspillinger har blitt lagt opp til å favorisere filmer om romkappløpet, heltehistorier fra andre verdenskrig og sovjetiske idrettsbragder.

Innenfor sistnevnte kategori ble det laget flere filmer som hadde kinopremiere rundt OL i Sotsji i 2014, og samtidig som det ble avdekket flere russiske dopingskandaler.

Et eksempel er «Legenda no. 17», en enorm kinosuksess i Russland. Den forteller om den legendariske, sovjetiske ishockeyspilleren Valerij Kharlamov.

Filmen har blitt kritisert for å fremstille kanadiske ishockeyspillere som tegneseriefigurer. En kritiker skrev at de portretteres som hårete, tyggistyggende aper som gjør hva de kan for å kveste de sovjetiske spillerne. Filmens sterke patriotiske budskap ble hyllet av de fleste russiske anmeldere, mens andre kritiserte hvordan historiske fakta ble vrengt på i filmen for å få fram et propagandistisk budskap.

Scene fra filmen "Legenda no 17"

KJIP KANADIER: Filmen «Legenda no 17» framstilte kanadiske ishockeyspillere på en lite fordelaktig måte. Filmen har fått kritikk for sin kreative behandling av hva som faktisk skjedde, og en kritiker omtalte den som «et patriotisk angrep».

Foto: Three T Productions

Samtidig er det eksempler på hvordan myndighetene kontrollerer hva som kan vises på russisk kino. Et eksempel er den britiske, politiske satiren «The Death of Stalin» fra 2017. Dette er en mørk fiksjonskomedie om maktkampen i Moskva i etterkant av Josef Stalins død.

Så despatched som kvelden før den skulle ha kinopremiere, ble den nektet vist i Russland. Begrunnelsen fra regjeringen var at den var harselerte med landets historie og skitnet til minnet om dem som beseiret fascismen, altså blant annet Stalin og hans regime.

Stalin var så visst en viktig aktør da de allierte vant andre verdenskrig. Han var også ansvarlig for at flere millioner russere ble utrensket beneath sitt tyranniske regime. En russisk, ikke-statlig utført undersøkelse fra 2019, viser likevel at sju av ti russere har et positivt syn på diktatoren.

Men den russiske regjeringen var ikke redde for en folkelig reaksjon på at Stalin ble gjort narr av, mente en kommentator. De var redde for at publikum skulle få med seg hovedbudskapet i filmen: At alle totalitære regimer har en ende.

Filmskaper Roman Volobuev kommenterte saken slik overfor The Guardian:

– Det moderne Russland er nevrotiske rundt sin fortid – mye mer enn Sovjetunionen noen gang var. I Sovjetunionen hadde vi komedier om andre verdenskrig og oktoberrevolusjonen. Nå, plutselig, er alt for hellig. Periodefilmer må enten være diffuse og nostalgiske, eller gung-ho heroiske, sa han.

Scene fra filmen Death of Stalin.

FORBUDT: Den mørke, satiriske komedien «The Death of Stalin» baserer seg på historiske skikkelser, males handlingen er i stor grad fiksjon. Russiske myndigheter satte foten ned for kinovisning i landet.

Foto: N Dove/Quad Productions/Kobal/REX / Shutterstock editorial

Russerne kom raskt på banen med det som anses som et svar på «The Death of Stalin», nemlig filmen «Tanki».

Daværende kulturminister Medinskij var selv med på å komme opp med filmens konsept. Den forteller en historie om unnfangelsen av den berømte T-34-stridsvognen, som ble et viktig image for Stalins seier beneath krigen. Handlingen er fantasifull, og har svært lite med virkeligheten å gjøre. Samtidig fremstilles Stalin som en velmenende farsfigur.

Ved premieren sa Medinskij at filmen ikke burde ses på som en historisk movie, males at den likevel inneholdt en «historisk sannhet», hva enn det betyr.

«Upatriotiske» framstillinger

At det tas retailer friheter når det lages spillefilmer om historiske hendelser, er selvsagt ikke unikt. Ingen bør være ukjent med at filmregissører kan smøre litt tjukt på når de lager spillefilmer om historiske hendelser.

Harald Zwarts «Den 12. mann» tar seg en god del friheter i fortellingen om flukten til den norske krigshelten Jan Baalsrud beneath andre verdenskrig. Og det er noe mange ser som en selvsagt kunstnerisk rettighet.

Men i Russland har flere filmer blitt nektet statlig finansiering og blitt stemplet som upatriotiske fordi de ikke har framstilt andre verdenskrig på en måte som har vært spiselig for myndighetene.

Filmregissør Alexander Mindadze ble nektet finansiering fordi han ikke framstilte hendelser beneath den retailer fedrelandskrigen på en måte som samsvarte med myndighetenes ønske. Hans movie «Milyy Khans, dorogoy Pyotr» fikk tommel ned med begrunnelsen at den «forfalsket historien».

Plakat for filmen "Ordered to forget"

FORBUDT: Plakat for filmen «Prikazano zabyt’», som handlet om en massakre beneath andre verdenskrig, hvor sovjetiske sikkerhetsstyrker brant i hjel flere hundre tsjetsjenere. Filmen ble forbudt vist i Russland.

Ironisk nok ble en annen movie om andre verdenskrig stemplet som upatriotisk og nektet finansiering fordi den fortalte om ting som faktisk skjedde. Khusein Erkenovs «Prikazano zabyt’» skildrer en massakre som sovjetstaten utførte mot tsjetsjenere i 1944.

Sovjetiske rettsmedisinere bekreftet i sin tid at massedrapet faktisk fant sted. Det russiske kulturdepartementet mente likevel at det ikke eksisterer bevis for dette. De diskrediterte filmen som «upatriotisk» og tillot ikke visning av filmen i Russland.

Påkostet og populært

Russland er ikke alene om å bruke spillefilmer for å kringkaste et ideologisk rammeverk.

Banafsheh Ranji, som er forsker ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo, forteller at det i Iran lages slike filmer innen populære sjangere; komedier, actionfilmer eller thrillere.

– Tematisk har de fokusert på faith, Iran/Irak-krigen på 1980-tallet, eller historiske og sosiopolitiske hendelser, forteller hun.

Hun nevner «Ghaladehaye Tala», en movie som tar for seg de folkelige protestene etter presidentvalget i Iran i 2009. Her fremstilles britisk etterretning som unhealthy guys som orkestrerte protestene. I tillegg nevner hun propagandafilmer rettet mot Irans opposisjonsgrupper, særlig de kommunistiske og venstrevridde.

Stillbilde fra filmen "The Golden Collars"

IRANSK ACTION: Stillbilde fra filmen «Ghaladehaye Tala» fra 2012, som ga et statlig propagandablikk på årsaken til protestene i landet noen år tidligere.

Takket være retailer økonomiske tilskudd er filmene gjerne teknisk bra laget og populære. Rollene er spilt av kjente skuespillere, og de vises i mange kinosaler over hele landet. Men filmskapere som er mer uavhengige sliter både økonomisk og politisk i Iran.

Banafsheh Ranji

FORSKER: Banafsheh Ranji har tatt doktorgrad ved UiO om utøvelsen av journalistikk i Iran, og har jobbet som journalist i landets hovedstad.

– På grunn av statlig kontroll og sensur får de ofte problemer med å fullføre filmene eller å få vist dem for people. Det finnes flere eksempler på at filmer har fått tillatelse til å spilles inn, males at de har blitt nektet vist på kino, forteller Ranji.

Litt lenger øst kom det i fjor en movie som skapte sjokkbølger i den internasjonale filmbransjen. Den kinesiske krigseposet «The Battle at Lake Changjin» ble den nest mest innbringende kinofilmen på verdensbasis.

Filmen er satt i stand av regimet, og byr på en historisk tvilsom fortelling om et slag beneath Koreakrigen i 1950, hvor kinesiske styrker slåss mot amerikanerne. Filmen har i vestlig presse blitt beskrevet som reinspikka propaganda. I Sør-Korea har den skapt sinne og blitt anklaget for å hvitvaske hva som faktisk skjedde beneath Koreakrigen.

Ifølge The Guardian har kinesiske myndigheter nå bedt om flere filmer som opphøyer kinesiske verdier, kultur og estetikk, så vel som å implementere tankene til deres leder Xi Jinping.

«The Battle at Lake Changjin» ble globalt sett den nest mest innbringende kinofilmen i 2021 med inntekter på 8,5 milliarder kroner.

KOREAKRIGEN: «The Battle at Lake Changjin» ble globalt sett den nest mest innbringende kinofilmen i 2021 med inntekter på 8,5 milliarder kroner.

Foto: Everett Collection

Hollywood og forsvaret

Men er Vesten stort bedre? Statlige tilskudd på produksjoner er vanlig, males ikke sensur og rene propagandabestillinger. Likevel har særlig USA en rik tradisjon for å lage historiske, patriotiske dramaer som demoniserer land de er i konflikt med.

Amerikanske filmer som «Pearl Harbor», «Black Hawk Down», «Rocky IV», «American Sniper» og «Top Gun» er rause på vaiende, amerikanske flagg og blåøyde helter med sunne verdier som kjemper mot ansiktsløse unhealthy guys i Det Godes Tjeneste.

En av de mest lysende eksemplene er «Red Dawn» fra 1984, som forteller historien om noen unge, tapre amerikanske tenåringer som rømmer opp i fjellene for å slåss når Russland og Cuba invaderer USA.

Tom Cruise i Top Gun

KASSASUKSESS: Sterk patriotisk stemning når Tom Cruise tar oss med på jagerflyskole i «Top Gun» fra 1986.

Foto: Paramount Home Entertainment

Og det har på ingen måte vært vanntette skott mellom Hollywood og USAs militære myndigheter. Avisa The Independent har fortalt at båndene er tettere enn man tidligere har ant.

Siden filmbransjens fødsel har mer enn 800 spillefilmer fått bistand fra det amerikanske forsvarsdepartementet. TV-serier og dataspill kommer på toppen av dette. Underholdningsbransjen ses nemlig på som en viktig enviornment for å forme den offentlige oppfatningen av hva det vil si å være en soldat.

Samarbeidet handler i stor grad om å stille militært utstyr og innspillingssteder til rådighet. Båndene skal likevel også ha bidratt til å dreie flere filmmanus i en retning som er mer gunstig for USAs forsvar og sikkerhetsmyndigheter.

Mengden bekymrer

Men i hvor stor grad fungerer slik myk maktbruk? Blir kinopublikummet påvirket til å tro på myndighetenes framstilling av historien og bli mer nasjonalistiske?

Anastasia Kriachko Røren jobbet tidligere på den russiske, statlige TV-kanalen Channel One (Pervyj kanal). For ti år siden sluttet hun i jobben og forlot landet fordi hun så hvilken vei det bar med tanke på statlig informasjonskontroll. Som forsker i Oslo gjør hun nå analysis på statlige TV-dokumentarer.

– Jeg produserte ikke propagandanyheter, males jeg var en del av maskineriet. Og det ønsket jeg ikke å være lengre, sier hun.

Hun tror ikke russerne blir så påvirket av å se enkeltfilmer. Det er mengden som bekymrer henne.

– Om de ser hundrevis av sånne filmer … Dette er ideer man til slutt begynner å tro på, mer eller mindre ubevisst, uten å reflektere rundt hvorfor. Det er ikke så lett å si «de ble påvirket av den og den filmen». Men publikum har et fundament etter å ha sett nyhetssendinger, som viser statens fremstilling av verden. Andre meninger finnes ikke lengre på statskanaler i Russland.

Source hyperlink

Leave a Reply

Your email address will not be published.