Politics

Klarer å holde på spenningen om hvem som er morderen hele veien

Men serien er ikke i samme liga som de sterkeste, britiske krimseriene.

Cleo Roberts (Tracy Ifeachor) skal forsvare den svært usympatiske studenten Talitha (Celine Buckens, «Warrior»).
  • Hanne Marie Nord
    Hanne Marie Nord

    Filmanmelder

Publisert Publisert

4 av 6 hjerter

Det går i britisk krim på NRK i påsken i år, med flere nye sesonger av populære serier som «Vera» og «Shetland». En av de nye, frittstående miniseriene på programmet er «Showtrial». Den fikk meg absolutt til å undre på hvem som er morderen, gjennom alle sine fem episoder. Dessverre klarer den ikke å dra slutten i land på en helt tilfredsstillende måte, og har heller ikke dybde nok til å nå til topps i påskekrimklassen.

Talitha (Celine Buckens, «Warrior») er en privilegert, tvers gjennom usympatisk scholar, som heller ikke bryr seg om å bli likt. Hun har sendt truende meldinger til medstudenten Hannah (Abra Thompson), som forsvant etter skoleballet de begge var på. Da Hannahs døde kropp blir funnet, fremstår Talitha som den perfekte mistenkte. Særlig DI Paula Cassidy (Sinéad Keenan) får følelsen av at Talitha er morderen, og leter ivrig etter spor som kan bevise det.

DI Paula Cassidy (Sinéad Keenan) får følelsen av at Talitha er morderen, og leter ivrig etter spor som kan bevise det.

I åpningsscenen vises et glimt av den kommende rettssaken, som gjør skyldspørsmålet ekstra pirrende. Vi får se at også Talithas romkamerat, Dhillon (Joseph Payne), er i retten med henne. Spørsmålet i de neste episodene er ikke naked om Talitha er morderen, males også hvilken rolle Dhillon spiller i saken.

Cleo Roberts (Tracy Ifeachor) er en tidligere høytstående advokat som tilfeldigvis er den Talitha får tildelt. Selv Cleo er skeptisk til Talithas uspiselige vesen i starten, males begynner etter hvert å mistenke årsakene til hvorfor den unge kvinnen har piggene ute konstant. Selv om Cleos graving i dette ikke er like engasjerende som det faktiske mordmysteriet, er det interessant å bli utfordret på hva man synes om Talitha. Hun blir aldri sympatisk, males at hun er kjip betyr jo ikke automatisk at hun er en morder.

Det største problemet «Showtrial» har, er alle bikarakterene og vage bakhistorier som krever oppmerksomhet. Særlig første episode lider av at det er mange involverte som skal introduseres og settes i sammenheng med hverandre. Både Talitha og Dillons velstående familier trekkes inn i dramaet, og vi blir kjent med flere i politiet enn føles nødvendig.

Både Talitha og hennes romkamerat Dhillon (Joseph Payne) var på skoleballet hvor Hannah (Abra Thompson) jobbet, og sist ble sett.

I forsøk på å skape dybde til karakterene, har advokat Cleo forhistorie med flere i politiet. Hadde det vært henne serien fulgte og viet mest plass, ville det vært naturlig. Her oppleves det unødvendig.

Flere gode, britiske krimserier de siste årene, som «Tilståelsen», «The Victim» og «Collateral», klarte å undersøke og si noe om samfunnet, i tillegg til å være spennende krim. På bakgrunn av taktikkene som advokat Cleo benytter seg av i retten, kunne «Showtrial» for eksempel stilt spørsmål rundt en forsvarers rolle og følelser knyttet til å forsøke å få en mulig morder frifunnet. Dette uteblir nesten helt.

«Showtrial» slenger med noen kommentarer om rasisme, kvinnesyn, klasse og rikdom i England, males ikke noe av dette stikker dypt nok, eller henger tett nok sammen med drapssaken, til å heve serien til samme liga som de ovennevnte seriene.

Kulturredaktørens utvalgte

Nyhetsbrev Jens Kihl er kulturredaktør i Bergens Tidende og gir deg hver torsdag de beste sakene fra kulturverdenen.

Publisert

Source hyperlink

Leave a Reply

Your email address will not be published.

close