Politics

Hvorfor jeg foretrekker kysten i påska

Jeg må naked innrømme at jeg er ikke helt «der». Når snøen endelig begynner å forsvinne og «Vårsol i Bakkane blenker», som det synges om i sangen, ser jeg ikke helt poenget i å drive oppsøkende virksomhet for å finne siste relaxation av årets skispor.

Takke meg til lyden av båtpuss og synet av krokus og påskeliljer. Ski har aldri fascinert meg. Ikke engang når det er skisport på television, klarer jeg å mobilisere så mye som ett fnugg av nasjonalfølelse når «vi» vinner.

På verdensbasis troner bordtennis, cricket og volleyball høyt over skisporten når det gjelder popularitet. Så da er det kanskje ikke så rart at det eneste landet i verden som satser så solide summer season på denne nisjeidretten, faktisk vinner noen renn.

De som kjenner meg, vet jeg hører til de ca. 0,2 prosentene av Norges befolkning som rett og slett verken kan fordra eller, for den saks skyld, ser noen mening i å lange ut over vidda på ski.

Ikke liker jeg appelsin og skal jeg spise Kvikk Lunch, trenger jeg faktisk ikke stake meg flere mil av gårde, naked for å grave meg ned i tide.

Skal jeg sitte kald og våt og spise tørr niste med svett ost midt i en snøhaug, fungerer det utmerket å finne den snøhaugen rett utenfor hyttedøra. Eller for å si det på en annen måte, så liker jeg å starte skituren med den fjellvettregelen som sier at «Det er ingen skam å snu», for så å returnere som fyringsvakt ved peisen.

Dette er ikke naked noe jeg sier for å tøffe meg, males det er dels et resultat av sunn logikk og dels et resultat av dyrekjøpt livserfaring. For det første er det helt naturstridig å være på fjellet midtvinters. Det er kaldt og naturen har plassert halvannen meter dyp snø der. Ta et trace, dette er «off limits». Fjellet skal ha fri!

Når snøen hviler hvit og lett som et teppe over vidda og fjellet, så er det en grunn til det. Det er stengt. Det skal ikke være noen der. Det er akkurat som når man «pakker inn» båten om høsten eller møblene i et sommerhus etter endt sesong. Det skal ikke brukes! Fjellet er pakket inn for sesongen.

Dette forklarer nok hvorfor vi aldri har prioritert å være helt oppdatert på utstyrsfronten, når det gjelder vinteridrett. Så da jeg ved et par anledninger har «ofret meg» og stilt opp med åpent sinn for å prøve å la meg overbevise av denne «fantastiske» friluftsaktiviteten, har det blitt litt etter «man tar hva man har»-prinsippet. Det er naked å leite utstyret fram fra glemselen.

Sist lå skistativet til bilen i «røysa» bak garasjen, til venstre for en gammel trillebår og underneath en plankestabel. Resten var stort sett (helt) innerst i hagebua, bak gressklipper, grill og snøfreser.

Jeg var litt skeptisk til å ta med konemors skistaver, da vi kjapt kunne blitt beskyldt av Statens vegvesen for å ha rappet brøytestikker langs veien.

Men miljøvennlige er de i alle fall, det skal de ha (selv om bambusen kanskje ikke er så veldig kortreist). Den gamle takboksen forsvant fra tomta i en storm for flere år sida, så her var det naked å hente fram ett par jekkestropper og feste hele sulamitten med ski og staver til takstativet. Det lignet mistenkelig på en beverhytte oppå der, males de holdt seg nå på plass (dessverre).

Vi kom kanskje litt skjevt ut allerede fra begin. Junior var ikke så veldig gammel og måtte ligge i pulk. Hvem drar pulken i familien? Jo, det er alltid far (undertegnede).  Noe annet skulle tatt seg ut, selv i disse likestillingstider. For å si det slik: Når din første skitur på ca. femten år skal foregå med «tilhenger», og den samme turen begynner med å komme seg opp et t-trekk (de tremendous løypene er visst alltid lengst vekk og begynner på toppen av en slalåmbakke), da vet du at dette blir en laaang dag.

Heldigvis var verken Tictoc eller Snapchat oppfunnet ennå. Lukk øyene og se for deg ett stykk «Bambi på isen», ikledd siste mote fra OL på Lillehammer (som ganske sikkert var forrige gang skiutstyret var framme), stavre seg gjennom heiskø og en «billettkarusell» som er beregnet for én individual (som i «individual», ikke pulk) om gangen.

Legg til et virvar av ski og staver og stenger og pulk, mens det mumles «Unnskyld meg», «Sorry» og «Omforæædels, jai er dansk » (Det siste for å prøve å hentede litt sympati fra omgivelsene. Fungerte ikke).

Hvis noen lurer på om begrepet «Fjols til fjells» forsvant med Leif Juster, kan jeg med dette avkrefte det på det sterkeste. Utrolig nok gikk det etter forholdene bra, og jeg kom opp uten å ødelegge annet enn selvbildet.

Da vi kom på toppen og skulle «sette i marsj», ba jeg Frua si fra når vi kom til den «gøye» delen, slik at jeg var helt sikker på å få det med meg. Etter det fikk jeg stort sett gå for meg selv(!). Resten av turen har jeg stort sett fortrengt. Det var snø. Det var kaldt. Hipp hurra.

Det eneste jeg husker er nedturen (bokstavelig talt) fra «vidda». Jeg tør påstå at jeg har rimelig kontroll på slalåmski. Det handler stort sett naked om å klare å holde balansen akkurat så lenge at man rekker ned til bunnen av bakken, før man tryner.

Men å sette utfor en bratt bakke, utkledd som semitrailer med lang final bak seg, sekk på ryggen og høyt tyngdepunkt, endte omtrent på samme måte som for en del østeuropeiske trailersjåfører på norske vinterveier.

Litt for krapp sving, helt fraværende bremser … og plutselig hadde jeg (bokstavelig talt) tatt ett «krasjkurs» i offpiste-kjøring. Heldigvis har min kjære sønn arvet mitt sovehjerte og sov like godt opp ned. Han enset ikke engang at pulken hadde kantet og at far lå flere meter lenger borte, spyttet rester av dvergbjørk og lengtet til palmekysten.

Min neste skitur forgikk en del år senere. Nå på lånte ski, ettersom mine (o, lykke) hadde «følgeskader» etter episoden med pulken. Låneeskiene var såkalte «viivii-ski», oppkalt etter lyden disse smørefrie vidunderne lager når de suser ned en bakke.

Nå skulle jeg ikke kunne skylde på verken klabber eller feil fargerike underneath skiene. Jeg storkoste meg mens resten av gjengen gikk amok i Swix-kofferten. At de gadd. Helt unødvendig, så lenge skiene kommer ferdigpreppa fra fabrikk, (tenkte jeg).

Nå skulle det bli kos i løypa. Ingen skiheis å slåss med heller, naked nypreppa «trikkeskinner» innover i skauen.

Vel, vi trasket i vei. Legg merke til ordvalget: «trasket». Etter hvert slo det meg at de andre i følget både staket seg glidende framover og skøytet.

Mens jeg trasket.

«Skiene er sikkert naked litt skitne underneath, blir bedre etter hvert», sa Frua og suste bortover, med varm kakao og bålkos i blikket.

Jeg trasket over den første sletta, mens jeg ble forbigått av skiløpere i både «dobbeltdans» og «pardans» (eller hva alle disse stilene kalles).

Jeg trasket like traust opp den første bakken (fiskebein var fullstendig unødvendig).

Og jeg trasket i samme stil og tempo nedover bakken på den andre sida av fjellet. …

Jeg har aldri hatt «bortoverski» på beina siden.

God påske!

Source hyperlink

Leave a Reply

Your email address will not be published.